Grunnleggende om opphavsrett

Åndsverkloven beskytter litterære, kunstneriske og vitenskapelige verk gjennom bestemmelser som gir opphaveren enerett til å råde over verket. Utøvende kunstnere og produsenter av åndsverk er også vernet gjennom enerettsbestemmelser i åndsverkloven.

Eneretten sikrer opphavsmenn, utøvende kunstnere og produsenter en mulighet til å kreve vederlag når andre utnytter deres verk og prestasjoner. En velfungerende opphavsrett sikrer nyskaping ved at rettighetshaverne blir tilført vederlagsmidler som gjør dem i stand til å skape, utøve og produsere flere verk – til glede for hele samfunnet.

• RETTIGHETSHAVERS ENERETT

  Det grunnleggende prinsippet i opphavsretten er at opphaveren har enerett til å fremstille eksemplar av sitt verk og til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Dette betyr at andre som ønsker å bruke verket, må ha samtykke til dette. Når opphaveren gir samtykke, kan han sette som vilkår at det skal betales vederlag for bruken. Derfor omtales denne eneretten ofte for opphaverens økonomiske rettigheter.

  Eneretten sikrer dessuten opphaveren kontroll med bruken av hans verk, ved at han kan si nei til uønsket bruk. Dette er også en viktig side av eneretten.

  Også utøvende kunstnere som fremfører åndsverk og produsenter som setter åndsverk i produksjon har lignende enerettigheter etter åndsverkloven. Disse rettighetene kalles gjerne nærstående rettigheter eller naborettigheter.

• HVA ER ET ÅNDSVERK

  For at et verk skal ha beskyttelse etter åndsverkloven, må det være et litterært, kunstnerisk eller vitenskapelig verk. I tillegg må det være preget av original og selvstendig skapende åndsinnsats fra opphavsmannens side (verkshøydekravet). Ut over dette oppstilles det ingen krav til kvalitet eller kunstnerisk verdi.

  Opphavsretten oppstår idet verket skapes, og det kreves ikke noen merking av verket med © eller lignende. Det er heller ingen krav til registrering av verket for å få opphavsrett.

  Et åndsverk kan være skapt av én opphaver, eller det kan være skapt av flere opphavere i fellesskap.

  En audiovisuell produksjon vil som oftest bestå av flere verk og prestasjoner i ett. Det er således mange opphavere, utøvende kunstnere og produsenter involvert. Et audiovisuelt verk vil kunne være beskyttet som sådan (som filmverk), i tillegg til at dets enkelte bestanddeler vil kunne være beskyttet hver for seg (manuset, filmmusikken, skuespillerprestasjonene osv.). Filmverket kan ikke benyttes uten samtykke fra alle medvirkende rettighetshavere. På den annen side trengs bare manusforfatterens og ikke filmprodusentens samtykke hvis man vil gi ut manuset i bokform.

• OPPHAVERE

  Opphavsretten oppstår hos den som skaper verket. Det vil si at opphaveren må være en fysisk person. Opphaveren kan imidlertid velge å overdra sine rettigheter helt eller delvis til en produsent eller et forlag.

• UTØVENDE KUNSTNERE OG PRODUSENTER

  Utøvende kunstnere – eksempelvis musikere, skuespillere og dansere – som fremfører et åndsverk, har enerett til sin egen fremføring. Det innebærer enerett til å gjøre opptak av en livefremføring, til å fremstille eksemplar av opptak av fremføring og til å gjøre en livefremføring eller et opptak tilgjengelig for allmennheten. Til dette kreves samtykke fra den utøvende kunstneren.

  En som produserer et lydopptak eller en film har enerett til selve opptaket. Eneretten omfatter rett til å fremstille eksemplar av opptaket og til å gjøre opptaket tilgjengelig for allmennheten.

  For rene lydopptak (musikkinnspillinger og lydbøker) gjelder at disse fritt kan fremføres offentlig uten samtykke fra utøvende kunstner og produsent, men det skal betales vederlag for bruken. Gramo oppkrever slikt vederlag for så vidt gjelder kringkasting og annen offentlig fremføring av lydopptak, mens Norwaco oppkrever for videresending av lydopptak som inngår i en kringkastingssending.

• ANDRE RETTIGHETSHAVERE

  Åndsverkloven inneholder også regler til beskyttelse for andre grupper. Det gjelder bl.a. fotografer, kringkastingsforetak og frembringere av kataloger og databaser.

• IDEELLE RETTIGHETER

  De ideelle rettighetene gir opphaveren rett til å bli navngitt ved bruk av verket, og til å motsette seg at verket endres eller gjengis på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart. I motsetning til de økonomiske rettighetene (eneretten) er de ideelle rettighetene ikke avgrenset i tid.

• VERNETID

  opphaverens økonomiske enerett varer i opphaverens levetid og 70 år etter utløpet av hans dødsår. De ideelle rettigheter har ingen avgrensning i tid og er således i prinsippet evigvarende.
  

  For utøvende kunstnere, produsenter og kringkastingsselskap er vernetiden 50 år regnet fra utløpet av året da fremføringen, opptaket eller utsendelsen ble gjort. For opptak som blir offentliggjort innen utløpet av de 50 årene, regnes vernetiden fra utløpet av offentliggjørelsesåret. For lydopptak er vernetiden 70 år fra det år opptaket ble offentliggjort eller utgitt.

  For fotografiske bilder, kataloger og databaser gjelder egne regler.

• AVGRENSNINGER I ENERETTEN

  Hensynet til allmennhetens behov har ført til at det er trukket visse grenser for vernet etter loven. Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak fra offentlig myndighet, samt en stor del dokumenter utarbeidet av eller for det offentlige, er helt unntatt fra lovens vern (åndsverklovens § 14, tidligere § 9). For øvrige verk er det på forskjellige måter gjort avgrensninger i eneretten gjennom regler om fri bruk, tvangslisenser og avtalelisenser.
  

  Fri bruk

  Det gjelder en viss rett til fri bruk, dvs. bruk uten samtykke og uten vederlag. Dette omfatter bl.a. en adgang til å fremstille enkelte eksemplar til privat bruk, dvs. innen familie og vennekretsen, og rett til å sitere fra et verk. Retten til å kopiere til privat bruk forutsetter at det benyttes et lovlig kopieringsgrunnlag. For kopiering til privat bruk får rettighetshaver kompensasjon gjennom statlig bevilgning. Den individuelle delen av av denne kompensasjonen administreres av Norwaco.

  Tvangslisens

  Lovens tvangslisenser gir adgang til bruk uten å innhente samtykke, men med plikt til å betale vederlag. Dette gjelder blant annet for offentlig fremføring av lydopptak (åvl. § 21, tidligere § 45b).

  Avtalelisens

  Lovens bestemmelser om avtalelisens gjør det praktisk mulig for brukerne å få klarert en stor mengde verk og prestasjoner gjennom inngåelse av én enkelt avtale.

  Avtalelisensreglene utvider virkningen av avtaler som er inngått med en organisasjon for rettighetshavere, og innebærer at også rettighetshavere som ikke er medlemmer blir bundet av vilkårene i avtalen. Utenforstående rettighetshaverne har krav på å ta del i vederlaget som kreves inn i medhold av avtalen.

  Slike bestemmelser er bl.a. knyttet til avtaler om videresending av TV og radio i kabelnett, opptak av kringkastingsprogram til undervisningsbruk, NRKs bruk av arkivmateriale og fotokopiering internt i skoler og bedrifter. I tillegg inneholder åndsverkloven en bestemmelse om generell avtalelisens, som gir adgang til å inngå avtalelisensavtaler også på andre, nærmere avgrensede områder.

• KRENKELSE AV OPPHAVSRETT

  Blir reglene i åndsverkloven overtrådt, har rettighetshaver adgang til å kreve erstatning, inndragning o.l. av ulovlige verkseksemplarer, og stansing av ulovlig virksomhet. Overtreder kan også idømmes straff i form av bøter eller fengsel.