Innlogging for medlemmer


Glemt passordet ditt?

Norwaco 40 år historisk tilbakeblikk

Av Helge M. Sønneland i samarbeid med Astri M. Lund og Cato Strøm


Helge Sønneland
Foto: Finn Serck-Hanssen.
Astri M. Lund
Foto: privat
Cato Strøm
Foto: Caroline Roka.


Forfatterne av denne artikkelen var alle involvert i det arbeidet som resulterte i at Norwaco ble etablert 17. november 1983. Vi deltok i det utrednings- og lovgivningsarbeidet som gikk forut for etableringen og som fulgte i de nærmest påfølgende årene. Cato Strøm var nytilsatt jurist i TONO og gjorde sekretærjobben for ulike arbeidsgrupper som ble nedsatt. Advokat Astri M. Lund var sakkyndig for Opphavsrettsutvalget. Helge M. Sønneland var, med permisjon fra Kultur- og vitenskapsdepartementet, tilsatt som prosjektleder for «Nordisk radio- og tv-samarbeid via satellitt» med arbeidsplass i Nordisk ministerråds kultursekretariat i København. I denne artikkelen trekker vi også inn stoff fra talen som Åse Kleveland og Cato Strøm holdt ved markeringen av 40årsjubileet 17. november 2023 i Kunstnernes Hus.

1970-tallet bød på nye utfordringer i kultur- og mediepolitikken. Norwaco ble til som et resultat av både internasjonale diskusjoner, nordiske utredninger og norske nasjonale initiativ. Denne artikkelen trekker tråder til alle tre områder.

Satellitt-TV gir nye muligheter

Det var i begynnelsen av tiåret et sterkt politisk ønske i Nordisk råd og i Nordisk Ministerråd om å distribuere landenes nasjonale tv-programmer over landegrensene. Satellittene bød på nye muligheter, og ministerrådet gjennomførte en studie som viste at man ved bruk av satellitter kunne distribuere sendingene langt billigere enn ved å bygge nye jordbundne sendernett, som vi har hatt siden kringkastingens barndom på 1930-tallet.

Den gang opererte vi med to ulike typer satellitter: Direktesendende satellitter (kringkastingssatellitter) og kommunikasjonssatellitter. Kringkastingssatellittene hadde en signalstyrke som gjorde at sendingene kunne tas imot med relativt små parabolantenner direkte av den enkelte husholdning. Kommunikasjonssatellittene var primært beregnet på lukket sending av signaler fra ett punkt til et annet, og krevde større antenner. Satellittene ble skutt opp og plassert i en bane 36 000 km over ekvator, og gikk rundt jordkloden med samme hastighet som jorden selv roterer. Satellitten ble dermed i praksis stasjonære over samme sted på jorden, geostasjonære.

Det nordiske prosjektet «Nordisk radio og tv-samarbeid via satellitt» (Nordsat) siktet mot bruk av direktesendende satellitter. På sett og vis var det nordiske prosjektet et ønske om programsamarbeid (med syv nasjonale programmer) som søkte en direktesendende satellitt - som ville bli så tung at det den gang ikke fantes noen rakett som kunne få den opp i rommet. Etter kort tid trakk Danmark seg fra samarbeidet (men fulgte med videre som observatør), og det som gjensto var en planlagt svensk-norsk satellitt - Tele-X – som skulle utstyres med tre kanaler for direktemottak. Med andre ord; en satellitt som søkte programsamarbeid. Det var ikke overraskende at prosjektet brøt sammen innen midten av 80-tallet. Mens middagene i ministerrådsregi ble bedre og bedre ble resultatene stadig fjernere. Fra kunstnerhold var motstanden mot prosjektet stor, under mottoet «Skit är skit om enn per satellit».

Samtidig utviklet både teknologien og diskusjonene seg: Signaler fra kommunikasjons-satellitter kunne etterhvert fanges opp ved bruk av mindre antenner, og ga nye muligheter til å levere signaler til kabeltv-sendinger over landegrensene i store landområder.

Dette ga fart i diskusjonene i internasjonale fora som Europarådet og EEC. Hvilke ansvarsregler skulle finnes? Hvor skulle sendingene klareres? Var signalene opp til satellitten en opphavsrettslig relevant handling, og noe annet enn signalene fra satellitten til bakken? Var videredistribusjon av nabolandsendinger i kabelanlegg underlagt opphavernes enerett? Når var videresending i kabel en tilgjengeliggjøring for allmenheten? Var det ikke også egentlig snakk om dobbeltbetaling å kreve vederlag for kabeldistribusjon når abonnentene i kabelanlegg ofte kunne ta imot signaler direkte?

Norge ser til Sverige

Også i Norge pågikk denne diskusjonen mot slutten av 70-tallet, og oppmerksomheten ble særlig rettet mot videresending av svenske tv-sendinger. Det ble etablert kontakt mellom norske, svenske og internasjonale rettighetshaverorganisasjoner og norske kabeldistributører. Samtidig ble spørsmålet om hva som gjaldt for videredistribusjon i kabel også reist for domstoler i flere europeiske land.

Norge var på dette tidspunkt et én-kanalsland: Ut over NRKs sendinger var det bare i visse deler av landet man kunne få inn nabolandskanaler direkte – i praksis de svenske nasjonale kanalene, og på Sørlandet, med sol og vind i ryggen, også danske program.

Insentivet til kabelutbygging var derfor tilbud om nabolandskanaler. Norske Radio/TV-handleres landsforbund etablerte en egen gruppe, Antenneinstallatørgruppen (AIG). Installasjon av koaksialkabel fremmet salg av radio- og tv-utstyr. Det tok flere år før kablenes potensiale for leveranse også av andre signaler ble erkjent. Det var installatørgruppen som norske rettighetshavere tok kontakt med for å påbegynne forhandlinger om vederlag for videresending.

Den rettslige situasjon i de nordiske land var samtidig lite gunstig for økt videresending av nabolandsprogram. Særlig savnet man opphavsrettslige regler som kunne lette rettighetsklarering.

Lovverket legges til rette

På et møte om satellittkringkasting i Europarådets lokaler i Paris tidlig høsten 1982, deltok tjenestemann Jukka Liedes fra det finske Undervisningsdepartementet, fullmektig Johannes Nørup Nielsen fra det danske Kulturministerium, rådgiver Henry Olsson fra det svenske Justisdepartementet, samt undertegnede fra Nordisk ministerråd. Under relieffene av Voltaire og Rousseau i Paris eldste restaurant «Procope» ble vi enige om å foreslå for Nordisk ministerråd å nedsette et nordisk utvalg som kunne komme med forslag til lovgivning som kunne legge grunnlag for videresending av nabolandsprogram i kabel. Vi skrev ned forslag til mandat på en serviett. Deretter gikk det raskt: Saken ble fremlagt for ministrene, som allerede i oktober samme år ba om et endelig forslag til mandat. Det ble klart og en nordisk arbeidsgruppe oppnevnt i februar 1983. Hvert nordisk land oppnevnte to medlemmer til utredningen. Henry Olsson ble leder, og undertegnede sekretær. Fra Norge ble advokat Astri M Lund og underdirektør Sigve Gramstad fra Kultur- og vitenskapsdepartementet oppnevnt. Parallelt etablerte Norge, Danmark og Finland egne nasjonale grupper, hvor medlemmene fra den nordiske gruppen inngikk. Den norske gruppen, som var oppnevnt allerede 28.oktober 1982, besto av Astri M. Lund, Sigve Gramstad og undertegnede.

Det nordiske utvalget møttes ti ganger i 1983 og fire i 1984 før vi avleverte utredningen i mars 1984 (NU 1983 12.). Henry Olsson var en effektiv leder. I et manus til innstilling hadde det gått vel hurtig da han omtalte behovet for «paraplyorganisasjoner» i forhandlingssammenheng. Sekretæren nedtegnet at «det er behov for paraplyorganisasjoner…», men så ga hun opp å forstå resten av setningen, og føyde derfor til, for å sørge for at teksten ville bli korrigert: «när det regnar». Vi oppdaget heldigvis behovet for supplering før utredningen gikk i trykken.

Denne ble sendt på høring, og de nasjonale gruppene ga sine innstillinger allerede høsten 1984. Den nordiske utredningen ble tatt inn som vedlegg i den norske utredningen, NOU 1984:25 «Nabolandstv i kabel». Denne spesielle løsningen ble også valgt da Kultur- og vitenskapsdepartementet i april 1985 la fram lovproposisjon om endringer i kringkastings- og åndsverklovene, Ot.prp.nr 80 (1984-85). Der er både den norske og den nordiske utredningen tatt inn som vedlegg. Proposisjonen ble lagt fram av Kultur- og vitenskapsdepartementet i samråd med Justisdepartementet.

Klareringsmodeller identifiseres

Et utgangspunkt for den nordiske gruppen var at løsningene på de rettslige utfordringene måtte finnes i mottakerlandet. Det var helt urealistisk at kringkasterne skulle erverve rett til videresending i nabolandene. Et hovedpoeng i den nordiske utredningen var derfor å diskutere hvordan man kunne sikre rettsgrunnlaget for samtidig og uendret videresending av nabolandsprogram, og avklare situasjonen for bruk av kommunikasjonssatellitter som «langdistanse-leverandører» til kabelanlegg som lå utenfor grensene for direktemottak. Utredningen pekte på flere alternativer som var mulige innenfor de opphavsrettslige konvensjonene alle landene var tilsluttet, først og fremst Bernkonvensjonen. Dens Artikkel 11 bis fastslår at opphaveren har enerett til kringkastingssending av sitt verk, og til videresending når det gjøres av et nytt foretak. Denne eneretten kan man nasjonalt behandle på ulikt vis, enten ved å gi en tvangslisens, eller å legge opp til forhandlingsløsninger hvor en representativ organisasjon for rettighetshaverne inngår avtale om videresending. Denne avtalen kan ved lov gjøres gjeldende også for ikke-medlemmer, såkalt avtalelisens[1]. En slik løsning, koplet med regler om tvungen nemndsbehandling om partene ikke ble enige, ville sikre kabeloperatørene tilgang til alle nødvendige rettigheter.

En særskilt diskusjon var om opphaverne skulle kunne forby videresending, eller om en slik mulighet skulle avskjæres i loven.

I den norske gruppens mandat inngikk å komme med løsninger på de opphavsrettslige spørsmålene, og også å foreslå nødvendige endringer i kringkastingsloven. Videresending av nabolandsprogram i kabel var nemlig underlagt konsesjonskrav, og gruppen foreslo å fjerne dette kravet. I den norske utredningen ble det fremmet forslag om en avtalelisensløsning, med nemndsbehandling dersom det ikke ble oppnådd enighet. Man foreslo ikke å fjerne muligheten til å forby videresending, idet man regnet med at spørsmålet om å nedlegge forbud mot videresending i spesielle situasjoner kunne løses i forhandlinger. Utredningen ble sendt på høring, og allerede 19.april 1985 la Kultur- og vitenskapsdepartementet fram lovproposisjonen.

Verken den nordiske eller den norske gruppen var i tvil om at videresending av både nabolandsprogram og nasjonale kringkastingsprogram av kabeloperatører var underlagt opphavernes enerett. Dette gjaldt selv om programmene kunne tas imot av den enkelte abonnent.

Under arbeidet både i den norske og den nordiske gruppen var det løpende kontakt med rettighetshaverorganisasjonene og med satellittoperatørene i Norden.

I Sverige og Danmark ble det mot slutten av 70-tallet etablert rettighetshaver-organisasjoner som hadde fullmakter til å forhandle om kringkastingsrettigheter, noe den nordiske utredningen kunne basere seg på. I Norge var det særlig aktuelt å høste erfaringer fra den danske Copydan-organisasjonen. Svenske rettighetshavere (Copyswede) markerte klart sin misnøye med at svenske programmer ble sendt i norske kabelanlegg uten at de fikk noe vederlag. De vurderte aksjoner i Norge, men trakk disse planene da det ble etablert kontakt mellom svenske rettighetshavere, Sveriges Radio (som eier av Sveriges Television AB) og norske kabeloperatører med sikte på å forhandle om videresendingsvederlag.

Forhandlingskartellet – Norwaco – blir stiftet

I Norge tok Norges Kunstnerråd, med Mette Newth som daglig leder, initiativ til et arbeid for å etablere et «forhandlingskartell». En arbeidsgruppe ledet av Kåre Kolberg fra Norsk Komponistforening, ga professor Jon Bing i oppgave å utarbeide forslag til vedtekter for et slikt kartell. Andre medlemmer av arbeidsgruppen var h.r. advokat Erik Ova fra Norske billedkunstnere og direktør Gorm Bækkelund fra TONO. Cato Strøm var referent.

Høsten 1983 var det arbeidet fram forslag til vedtekter, og forhandlingene med AIG var også kommet såvidt langt at man kunne invitere Kunstnerrådets medlemmer til stiftelsesmøte av forhandlingskartellet 17. november 1983. Møtet ble ledet av formannen i Norges Kunstnerråd, Emte Stag. H.r.advokat Harald Bjelke var med og redegjorde for de rettslige problemstillingene. Det ble bestemt å etablere et interimsstyre under ledelse av h.r.advokat Oddvar S Kvam. Åse Kleveland fra Norsk Musikerforbund ble valgt til nestleder. I tillegg representerte Hans Otto Nicolaysen, Ragnhild Nygaard og Paal-Helge Haugen henholdsvis Norsk Filmforbund, Norsk Skuespillerforbund og skribentorganisasjonene. Interimsstyret innkalte i mai 1984 til det første ordinære årsmøtet. Interimsstyrets mandatperiode ble forlenget for å sørge for avklaring av forholdet til Kopinor. Det gjaldt to spørsmål: navn, samt forholdet til medlemsorganisasjonene. Det første ordinære styret ble valgt i 1985, ledet av Kåre Kolberg. Åse Kleveland fortsatte som nestleder.

I et første forslag til navn for forhandlingskartellet (som også skulle ta sikte på forhandlinger om vederlag for kopiering av film til handelsflåten og kopiering av skolekringkastingsprogram) valgte man til å begynne med NorCopy. På dette tidspunkt hadde organisasjonen for rettigheter til papirkopiering – KopiFag – blitt omdøpt til Kopinor -og det ble raskt klart at det var stor fare for navneforveksling. Årsmøtet 4. juni 1984, som ble holdt i TONOs lokaler i Klingenberggt. 5 (som huset Rosekjelleren i underetasjen), vedtok at forhandlingskartellets navn skulle være Norwaco (Norway Copy). Forholdet til Kopinor ble avklart. Noen samlet innmelding av Kopinor i Norwaco var uaktuelt og organisasjonene sluttet seg individuelt til Norwaco.

TONOs direktør Gorm Bækkelund hadde hele tiden ivret for fortgang i arbeidet med å få på plass forhandlingskartellet, ikke minst for å følge opp arbeidet i den nordiske og norske gruppen. Han tilbød kontor- og sekretariathjelp. Sveriges Radios advokat i Stockholm var ingen enkel herre å forholde seg til. Han meldte på et tidspunkt at nå ville de sende over utkast til avtale på telefax. Begrepet var ukjent i TONO, og direktør Bækkelund uttalte seg kraftig om at telefax var uaktuelt. Man hadde jo postvesenet! Men det gikk ikke mer enn tre uker så var telefaxmottaker - med kostbart papir - på plass.

I protokollen fra et av møtene fram mot stiftelse av Norwaco er det protokollert en uttalelse fra Åse Kleveland: «Uten Gorm Bækkelunds innsats var det neppe blitt noe Norwaco».

Jeg vil for egen del bemerke at med Gorm Bækkelunds støtte til å etablere et nytt forhandlingskartell unngikk man stormfulle stridigheter som man fikk i Danmark som følge av diskusjonene om hvem som skulle representere rettighetshaverne.

Man kan nok i ettertid si at den norske lovproposisjonen hadde behov for et forhandlingskartell som var representativt nok til å kunne utløse avtalelisens, samtidig som Norwaco hadde behov for en lovgivning som nettopp sikret dem forhandlingsmandat, og som sikret at avtalene de inngikk fikk virkning også for ikke-medlemmer, for utenlandske rettighetshavere og dermed ga sikkerhet også for distributørene.

I forhandlingene med AIG ble det oppnådd enighet om at det skulle betales vederlag - men det var uenighet om størrelsen. Tvisten skulle avgjøres ved voldgift. Voldgiftsretten ble ledet av høyesterettsdommer Charles Philipson, med professorene Preben Munthe og Knut Selmer som medlemmer.

Avgjørelsen falt 21. desember 1983. Den ga et vederlag på kr. 50 pr abonnent - AIGs tilbud var kr 7,50. Dette vakte oppsikt i Europa. Den etterfølgende festen var gedigen!

Dette ga grunnlag for å legge planer framover. Ikke minst tok man sikte på å inngå avtaler med flere kabelnett og i budsjettet for 1986 førte man opp utgifter til sekretariat. Det ble understreket at Norwaco måtte ha et sekretariat med høy kompetanse. H.r.advokat Erik Ova ble tilsatt som direktør og tiltrådte i november 1985.

Siden kom problemene med fordeling av vederlaget mellom partene, og avklaring av hvor grensen for vederlagsplikt for et kabelanlegg gikk. I den danske loven hadde man fastsatt en grense på 25 tilknyttede husstander før det kunne kreves vederlag. I Norge reiste Norwaco og de svenske rettighetshaverne sak for «Nemnda til behandling av tvister vedrørende videresending av kringkastingsprogram». Nemnda ble ledet av professor Birger Stuevold Lassen med Gro Hillestad Thune og Victor Hellern som medlemmer. Nemnda traff en avgjørelse 20. mars 1987. Den mente at kabelanlegg med færre enn 15 tilknytninger måtte ansees å formidle innenfor «privat område», mens anlegg med mer enn 35 måtte inngå avtale om formidling. Innenfor dette spennet ble det 10.april samme år i en voldgiftsdom fastsatt vederlagsplikt for anlegg med mer enn 24 tilknytninger[2].

Som nevnt ovenfor har rettighetshaverne enerett til videresending både av nordiske og nasjonale program. Men det ble ikke godt mottatt da Norwaco signaliserte at de ville kreve vederlag for videresending av de norske kanalene. Med tiden ble det en løsning til beste for rettighetshaverne også på dette spørsmålet. Men se det er en annen historie.


[1] Norge har hatt lovgivning om avtalelisens for kringkastingssendinger siden 1961.Astri M. Lund går i en artikkel i «Ånd og Rett» Festskrift til prof. Birger Stuevold Lassen (s.695 flg) om avtalelisens i nordisk perspektiv, detaljert gjennom avtalelisensens forhold til internasjonale konvensjoner. Hun behandler der også de løsninger som ble utviklet senere på 90-tallet i Europarådets konvensjoner om grenseoverskridende fjernsyn, og EUs direktiv om satellitt- og kabelsendinger. Festskriftet er tilgjengelig elektronisk på Nasjonalbibliotekets nettside.

[2] Nemndsavgjørelsen er omtalt i NIR Nordisk Immateriellt Rättsskydd 1987 s.369. Voldgiftsavgjørelsen som ble truffet 10.april samme år er referert i NIR 1989 s.373 .


Norwaco tilbyr rettighetsforvaltning og sikrer brukere enkel klarering av audio- og audiovisuelt innhold.
Tel. +47 23 31 68 00 | norwaco@norwaco.no | Storgata 5, 0155 Oslo | Org.nr. 961 085 993